Ny analyse ryster basis for godkjenning av antidepressiva til barn

Fluoksetin er den eneste medisinen i Norge som er godkjent for å behandle depresjon hos barn og unge. I fjor fikk 1 650 nordmenn mellom 10 og 19 år utlevert resept på dette stoffet, ifølge Legemiddelregisteret. De fleste av dem var jenter mellom 15 og 19 år. Det er et stort tall, og det representerer en betydelig medisinsk inngrep i livene til unge mennesker. Men ny forskning kaster tvil på om vi egentlig vet at medisinen virker.

En forskergruppe fra Storbritannia, Frankrike og Østerrike har publisert en analyse i tidsskriftet Nature som slakter de tidligere funnene. De hevder at troen på at fluoksetin er bedre enn placebo, i stor grad hviler på én enkelt, tvilsom studie fra 2006. Hvis denne studien fjernes fra beregningene, forsvinner den positive effekten helt. Det er en dramatisk endring i hva vi trodde vi visste om behandling av psykisk lidelse hos unge.

En studie som ikke bør teller

Studien som nå pekes ut som problematisk ble publisert i 2006. Den var liten, med bare 40 deltakere, og sammenlignet fluoksetin med en eldre medisinske preparat. Effekten som ble målt var uvanlig stor, mye større enn det man vanligvis ser i forskning på dette stoffet. Det var også en mistenkelig tendens der nesten alle barna i begge gruppene ble bedre, noe som er sjelden i denne typen kliniske forsøk.

Forskerne bak den nye analysen kaller dette en «zombiestudie». Det er en studie med data som ikke kan stoles på, men som likevel har blitt brukt i store metaanalyser i år 2016 og 2020. Da ble konklusjonen at fluoksetin virker bedre enn placebo. Når forskerne i Nature gjentok analysene uten denne spesifikke studien, forsvant den store effekten. Det betyr at det ikke lenger finnes tydelig vitenskapelig bevis for at medisinen er bedre enn en pille uten virkestoff.

Reaksjoner fra fagmiljøet

Lars Lien, professor i psykiatri og leder i Norsk psykiatrisk forening, reagerer sterkt. Han kaller situasjonen for «helt utrolig» og kritiserer kvalitetskontrollen, eller fagfellevurderingen, som lot studien bli publisert i første omgang. Han mener at studien var åpenbart ubrukelig, men likevel ble den inkludert i metaanalyser som bikket resultatene over i at fluoksetin gir en gevinst. Det er skummelt, sier han, at en slik studie har fått lov til å eksistere i fagliteraturen.

Samtidig understreker Lien at rutinene for å luke ut dårlige studier har blitt bedre siden 2006. Han tror derfor at noe lignende ikke vil skje igjen i fremtiden. Andrea Cipriani, som var med på de tidligere analysene, innrømmer at dataene fra 2006 er problematiske. Men han poengterer at med reglene som gjaldt den gangen, hadde forskerne ikke grunnlag for å droppe studien. Forskningsgruppen bak den såkalte zombiestudien har ikke svart på spørsmål fra Nature om funnene.

Hva betyr dette for pasientene?

Dette skaper en kompleks situasjon for barn og unge som nå behandles med fluoksetin. Medisinen er fortsatt godkjent, men vitenskapelig grunnlag for effekten er nå i tvil. For mange familier kan dette føles som en stor usikkerhet. Man sitter med en diagnose og en behandling som kanskje ikke virker bedre enn en placebo, eller som ikke har tydelig nok bevis på at den hjelper.

Det er viktig å understreke at dette ikke betyr at medisinen er farlig. Fluoksetin har vært brukt i mange år, og mange pasienter opplever at det hjelper dem. Men når det store, overordnede beviset rystes, blir det vanskeligere å forsvare en standardbehandlingslinje. Fagmiljøet må nå vurdere om anbefalingene bør endres, eller om det trengs helt nye studier som kan gi oss en mer sikker forankring.

Veien videre for norsk praksis

Norge er ikke alene om å anbefale fluoksetin basert på de tidligere metaanalysene. Mange land har lignende retningslinjer. Når en analyse i et prestisjetungt tidsskrift som Nature utfordrer disse funnene, vil det sannsynligvis føre til en gjenoppveising av behandlingsveiledninger også her til lands. Helsepersonell vil sannsynligvis bli oppfordret til å vurdere behandlingen mer kritisk og fokusere på individuelle faktorer i stedet for å stole blindt på statistikk.

For pasienter og pårørende er det viktig å ha en åpen dialog med legen. Hvis du eller ditt barn nå tar fluoksetin, bør du vite at debatten er i gang. Det handler ikke om å slutte å ta medisinen i morgen, men om å forstå at vitenskapelig bevisgrunnlaget er i endring. Helsevesenet vil trolig ta tid til å vurdere nye data, men usikkerheten er reell, og det er et faktum som alle involverte bør ta med seg.

Svakheter i fagfellevurderingen

Kjerneproblemet i denne saken handler om hvordan vitenskapen fungerer. Fagfellevurderingen skal være en kvalitetskontroll som sikrer at bare gode studier publiseres. I dette tilfellet lot systemet en studie med tvilsomme data bli publisert, og den ble deretter tatt opp i store analyser. Det er et systemsvikt som går dypere enn selve medisinen. Det handler om tilliten til den vitenskapelige metoden som sådan.

Kritikken fra Lars Lien er derfor ikke bare rettet mot forskerne i 2006, men mot prosessen som tillot at studien fikk stå. Han mener at det er skummelt at en studie som er åpenbart ubrukelig, har fått lov til å bli en del av kunnskapsgrunnlaget for en million av pasienter. Dette er en advarsel til hele forskningsmiljøet om at kvalitetskontrollen må være strengere, spesielt når det gjelder helse til sårbar grupper som barn og unge.