Torsken i Barentshavet: laveste kvote siden 1991, men tegn til at bestanden kan snu

Hvert år følger både fiskere og forskere spent med når Norge og Russland skal bli enige om hvor mye fisk som kan tas opp av Barentshavet. Avtalen for kommende år er nå klar, og den bærer bud om både bekymring og forsiktig håp for en av landets aller viktigste naturressurser.

For mange nordmenn er torsken langt mer enn en matvare på tallerkenen. Den er en bærebjelke i kystsamfunn langs hele landet, en kilde til arbeidsplasser og en del av vår felles historie. Derfor vekker nyheten om årets kvote naturlig nok stor oppmerksomhet i hele fiskerinæringen.

Den laveste kvoten på 35 år

Ifølge avtalen som Norge og Russland har blitt enige om, settes den samlede kvoten for nordøstarktisk torsk til 285 000 tonn for 2026. Det utgjør en nedgang på seksten prosent sammenlignet med årets nivå, og det er den laveste torskekvoten som er satt siden 1991.

En reduksjon av denne størrelsen merkes godt i næringen, og for enkelte fartøy og bedrifter kan det bety trangere tider. Samtidig er kvoten et resultat av vitenskapelige råd, der målet hele tiden er å sikre at bestanden ikke beskattes hardere enn den tåler over tid.

Av den totale kvoten er Norges andel av torsken satt til 139 827 tonn for det kommende året. Den norsk-russiske delingen av ressursene i Barentshavet har lange tradisjoner, og bygger på et samarbeid som gjennom flere tiår har vært helt sentralt for forvaltningen av havet.

Et hav under press

Barentshavet regnes som et av verdens rikeste og mest produktive fiskefelt, men det er samtidig et sårbart område. Havet ligger i en region som varmes opp raskere enn nesten noe annet sted på kloden, noe som gradvis kan endre både temperaturer, havstrømmer og hvor fisken velger å oppholde seg.

Slike endringer påvirker ikke bare torsken, men hele næringskjeden i havet. Når fisk og plankton forskyver seg nordover, kan det få følger for sjøfugler som lundefugl og krykkje, og for andre arter som er avhengige av et stabilt og forutsigbart økosystem for å finne nok mat.

Ikke bare dårlige nyheter

Selv om torskekvoten er rekordlav, er ikke hele bildet dystert. Etter flere år med betydelige kutt peker forskerne nå på at grunnlaget kan være lagt for en oppgang i bestanden i årene som kommer, dersom forvaltningen fortsetter å være forsiktig og kunnskapsbasert.

Et annet lyspunkt gjelder hysa, som ofte lever side om side med torsken i de samme områdene. For 2026 settes den samlede hysekvoten til 153 293 tonn, noe som faktisk er en økning på atten prosent sammenlignet med inneværende år, og et tegn på at denne bestanden har det bedre.

Loddefisket står fortsatt stille

Ikke alle arter får grønt lys i årets avtale. Som i 2025 blir det heller ikke i 2026 åpnet for et ordinært loddefiske i Barentshavet. Lodda er en viktig matkilde for både torsk og sjøfugl, og en forsiktig linje her handler om å beskytte selve fundamentet i næringskjeden.

Beslutningen om å la lodda være i fred illustrerer godt hvordan forvaltningen henger sammen. Ved å skåne de minste og mest grunnleggende artene, forsøker man å sikre at det finnes nok mat i havet til at de større bestandene, som torsken, kan bygge seg opp igjen over tid.

Veien videre for Barentshavet

Årets avtale er på mange måter et speilbilde av tiden vi lever i, der hensynet til arbeidsplasser i dag må balanseres mot behovet for å ta vare på havet for morgendagen. Rekordlave kvoter er ubehagelige på kort sikt, men kan være nødvendige for at fisket skal ha en fremtid i det hele tatt.

For oss som er opptatt av natur og klima, er torskens historie en påminnelse om hvor tett alt henger sammen. Et varmere Arktis, en sårbar næringskjede og en næring i endring møtes alle i Barentshavet, og hvordan vi forvalter dette havet vil si mye om hva slags natur vi etterlater oss.